4. Preken

FORSTANDIG Å VÆRE

Det står så skrevet, i Paulus’ første brev til korinterne, kapittel 14, vers 20:

«Mine søsken, vær ikke uforstandige som barn! Vær små i ondskap, men fullvoksne i forstand.»

Vel er vi som barn for Gud, men hvor irriterende er det ikke med mennesker som gjør seg dummere enn de er … En er utstyrt med vett og forstand, og selvsagt må ikke oppmuntringen til å være som barn forstås dithen at en forventes å avvikle sin forstand. Som barn vil vi være trofaste og håpefulle, og vi vil vise kjærlighet ved å være ekte, men med hensyn til dømmekraft og vurderingsevne skal en selvsagt være voksen.

En skal være liten i smålighet. Til forskjell fra å være dømmende vil en være raus og tilgivende, og møte en hver annen med det gode. Vi skal være små hva gjelder misunnelse og havesyke; vi skal være små i ondskap, men vi skal være fullvoksne hva gjelder det å inngi tillit og hva gjelder det å anerkjenne andre. Vi skal være fullvoksne i forstand.

Om en er syk og engstelig, og det kan en jo være på ulike måter, så blir det gjerne til at en føler seg særlig liten. Om en ikke er fysisk sunn vil en vel nærmest uvilkårlig føle seg liten. Og om en føler seg liten vil trangen til å se seg selv som gjenstand for Gud som en dømmende eller straffende makt kunne oppstå, og en kan begynne å lete etter direktiver å holde seg til. Dette må en være bevisst på, og heri ligger kjernen i hva vi kan være for hverandre. Vi kan styrke hverandre. Vi skal se særlig til farløse og enker, heter det i Bibelen, men vi skal se til alle som lider, og ellers være til glede og styrke hverandre.